Austrått fort – Kanonene på Lundahaugen

Austrått fort – Kanonene på Lundahaugen

Av Knut Sivertsen, NVIO Trøndelag.

Batteriet på Austrått består av en tårnkanon med tre kanoner.  Opprinnelig stammer tårnkanonen fra slagskipet Gneisenau som ble satt i tjeneste (Indienststellung) i Kriegsmarine 21. mai 1938 etter å ha blitt bygd av Deutsche Werke i Kiel.

Slagskipet hadde 3 tårnkanoner av samme type, benevnt Turm A (Anton), B (Bruno) og C (Cäsar).  A sto på framdekket med B bak.  Turm C sto på akterdekket.

Etter flere tokt i Atlanterhavet fikk Gneisenau store skader av minetreff i den engelske kanal da en tysk flåtestyrke gjennomførte et dristig tokt på hjemvei i ly av tåke og dårlig vær i februar 1942.  Samme måned ble skipet rammet i dokk i Kiel under et bombeangrep og fikk store skader, blant annet fikk tårn A et direkte treff.  I april ble skipet overført til Gotenhafen (Gdynia) for avvikling, da skadene var for store.  Gneisenau  ble offisielt tatt ut av tjeneste (Ausserdienststellung), 1. juli 1942. Deretter fulgte en  omdisponering av skipets hoved- og sekundærskyts.  Det ble bestemt at skytsene skulle omdisponeres som kystartilleri.  For tårnkanonene ble følgende bestemt:

·      Kanonene på «Turm Anton» som fikk et direkte treff ved flyangrepet, ble satt opp som enkeltskyts ved Hoek van Holland for å sikre innseilingen til havna i Rotterdam, benevnt «Batterie Rozenburg».

·      Turm Bruno ble satt opp som tårnkanon på Fjell festning på Sotra for å sikre innseilingen til Bergen.  Kanonene ble demontert på slutten av 60-tallet, og etterlot et enormt hull i fjellet. Fjellhaller og rom eksisterer fortsatt.

·      Turm C ble satt opp på Lundahaugen ved Austrått, og ble underlagt Marineartillerie-Abteilung 507.  MAA 507 ble opprettet i august 1940 og underlagt Artilleriegruppe Örlandet som hadde hovedkvarteret på Lørberen mellom Brekstad og Austrått.  Batteriet fikk benevnelse Marineküstenbatterie 4./507, fjerde batteri i kystartilleribataljon 507.

·      Batterie 4./507 hadde et trippeltårn med tre 28cm / SKC34 fra slagskipet Gneisenau.  Batteriet sto klart i juli 1943, og hadde en skuddvidde på 38 000 meter.  Kanonen gikk ut av mobiliseringsoppsettet på 1980-tallet og ble overlatt til tidens tann.

En liten slutthistorie fortjener sin plass. Etter at batteriet «gikk ut av rullene», var planen fra det offentlige faktisk at kanonen kunne leveres tilbake til Tyskland for fremtidig museumsbruk.  Slik skulle det imidlertid ikke gå. Major (R) Svend Skanke som ledet reserveoffisersforeningen NROF på Ørlandet, fikk styret i foreningen med på at kanonene måtte bevares på Austrått, og startet straks opp med et omfattende arbeid med dette som mål. Et samstemmig styre sluttet seg umiddelbart til beslutningen om at dette måtte foreningen kjempe imot. Omkvedet var at Fosens viktigste krigsminne, aldri måtte rives og fjernes. Skanke uttalte under møtet at «Dette er vanvidd. Vi må gjøre hva vi kan for å endre denne holdningen». Styret besluttet å skrive et brev til Forsvarsdepartementet, og de bestemte seg for å bruke påstandene om at bunkeren var en krigsgrav som hovedargument. Det var på den tiden flere overlevende jugoslaviske krigsfanger som hevdet at minst 15 fanger ble begravd i murene i bunkeren. Brevet fra NROF Fosen ble sendt departementet i posten morgenen etter. Da endret straks holdningen til saksbehandlingen seg, og de ble hørt.

Myten om lik innstøpt i betong levde i mange år etter krigen, spesielt når det gjaldt ubåtbunkerne i Trondheim.  Denne påstanden er grundig avvist i ettertid.  Toleransen for fremmedlegemer i betongen, sågar en flik av en sementsekk, var null den gang som nå. Et menneske i betongen ville tørke inn og etterlate et ukontrollert hulrom.  Ingen ingeniør med vettet i behold ville risikere noe slikt i et kritisk byggverk.  Men, Skankes argumentasjon fungerte, og myndighetene fastslo at batteriet måtte bevares på Austrått.

Også artikkelforfatteren og Stig Herjuaune, som den gang var journalist i lokalavisa Fosna-Folket, skrev artikler for Arbeider-Avisa i Trondheim og i Fosna-Folket.  Vi fikk også invitert daværende direktør ved Forsvarsmuseet oberst Torbein Gamst til Ørlandet. Gamst var artillerist av bakgrunn og en oberst av den gamle skole.  Stående ved kanonen, erklærte han med stentorrøst «at her skal kanonen bevares!».  Hvis heder skal deles ut, vil det vel være riktig å fastslå at det først og fremst var major Skanke og oberst Gamst som bidro til at batteriet forble på Lundahaugen.  I dag er tårnbatteriet på Lundahaugen en del av” Norske Festningsverk».

I ettertid skal vi alle være takknemlige for det.

(Link tilbake til Kråkvåg 2026 artikkel)